En lang tur til Tatrafjellene og Strbske Pleso

Deilig å våkne opp etter å ha sovet godt i en deilig seng for første gang på noen dager. Vi går og spiser frokost på restauranten vi spiste middag på i går, og frokosten er kjempedeilig også. Men stolene vi sitter på er helt forferdelige! Et stort hull under rompa så hoftekammen kiler seg fast i rammen. Au. Etterpå så jeg at vårt bord var det eneste med disse stolene.

Vi har lest at Krakows mest kjente turiststed er saltgruvene utenfor byen, og det er nesten på veien videre, så vi svinger innom for en titt. Saltgruven Wieliczka heter den.
Det viser seg at dette er et voldsomt opplegg som tar timesvis å komme seg igjennom og det blir i sum noe vi gjerne skulle hatt ugjort. Det tok over fire timer før vi slapp unna og det er det ikke verdt. Selve gruvetittingen er guidet og interessant, men den tar alt for lang tid og man må igjennom tre suvenirerbutikker og to spisesteder før man kan ta heisen opp. Og jommen tok det ikke over 10 minutter å gå til heisen nedi der! Og når vi kom opp i dagslys så var vi ikke mindre enn 10 minutters gange gjennom en park med restauranter unna parkeringsplassen. Aargh. Det hjalp ikke at det tok over 30 minutter å få kjøpt billettene heller, selv om køen ikke var lang.

Da vi gikk til bilen og passerte billettkøen igjen var den minst dobbelt så lang som da vi sto der. Stakkars folk...

Inne i gruvene ser man hvordan de jobbet med å ta ut salt, historier i tiden gruvedriften pågikk og utsmykning som var laget i gamle gruveganger. De laget flere kapell og en kirke inni der...

Så kjørte vi gjennom polsk kulturlandskap sørover, det ble litt mer bulkete og likt Norge egentlig, enn det flate landskapet vi har kjørt gjennom hittil. Vi siktet oss inn på Zakopane som lunsjsted, mest fordi vi har hørt om det på TV. Om vi bare hadde vært etterpåklok litt før...

Zakopane er det ingenting i veien med, men det var en festival der, med mange tusen tilreisende. Det var lang kø inn dit, det var kø overalt inni der, og mennesker gikk og sto over alt. Karl Johan på 17 mai-aktig opplegg. Og vi skulle parkere og spise litt... Vi brøytet oss igjennom og fant en plass til bilen i en stille gate, men der sto det en kar på lur og skrev ut en parkeringsbillett. Artig var det at nærmeste bil var norsk. Vi fant en restaurant med plass til oss og fikk forsikret oss om at vi kunne betale med kort, for vi var tomme for polske zloty. Rett etter vår bestilling kom det 45 ungdommer heiende inn og fylte opp alle plasser rundt oss. Heldigvis at vår bestilling var i gang før alle de skulle ha sitt. Artig med liv og leven, men jeg er glad jeg ikke var reiseleder og skulle ta bestilling fra alle...

Vi fant en ny rute derfra så vi slapp å stå i bilkø tilbake ut fra Zakopane, men tok en liten fjellvei som zikkzakket seg opp og ned til Slovakia. På grensen var det ingen så vi føk inn i nytt land og frem til hotell Solisko i Strbske Pleso oppe i tatra-fjellene. Her fikk vi et stort rom på ca 60 kvm med fire senger og stort bad. Vi kjøler oss ned med en tur rundt vannet ved hotellet, et par km er godt å få etter en lang biltur. Vi ser veldig mange frosker som hopper livlig avgårde over veien en rekke steder og noe som er litt rart er at dette kunne vært i Norge. Trær, blomster, temperatur og dyreliv er helt likt som hjemme. Utenom bakgrunnen da, som er et stort alpefjellandskap som strekker seg til himmels.

Vi planlegger å bestige noen fjell i morgen, men været får bestemme hvor mye vi vil og orker. Uansett er det basseng og spa-fasiliteter på hotellet til slitne fjellturkropper som venter på oss, så restitusjonen er sikret.

Etter turen blir det en enkel middag på hotellet, med mye salat og boblevann og limonade. Vi finner et fuzzballspill som vi koser oss med mens vi venter på maten, og Tyra leker i ballbingen. Artig å ikke være så stor lell.

Utsikt fra rommet

Utsikten fra rommet.