torsdag 14. september 2017

Hjem til Drammen

Opp og hopp klokken 0630, det er ikke lett. Maud klarer det bare ikke, så vi blir en del forsinket med stemningsfall som følge. Men vi får oss frokost, og vi får sagt ha det til en del av "våre" ansatte.
Vi får bagasjen med oss og sjåføren venter på oss. Svusj inn i riktig bil med alle og vi er på vei.
Det er en times kjøretur til flyplassen, og vi har ganske god tid på oss, så sjåføren tar en liten omvei så vi får sett mer av øya og byen Mantaram? på veien.
Sjåføren blir snakkesalig etter hvert, selv om engelsken er under en hver kritikk. Heyerdahl fremstår som en lingvist i forhold. Med stor konsentrasjon forstår vi bruddstykker av hva som blir sagt, og det er bra for det blir en interessant samtale om politikk og historie på øya.
Han viser oss gamlebyen, som ser ut som den mest moderne delen, for dette er bygninger fra kolonitiden... Dette er rart altså, men det sier jo litt om bygningene de satt opp senere. Det som bygges nå er mer moderne og som tåler en storm eller to.
Flyplassen har fire gater, så dette er ikke store saker. Men alt er moderne og det virker som det skal. Det er ikke mange butikker etc her, så man vil ikke komme FOR tidlig heller. Det mest spennende her er et fungerende wifi-nett.

Vi kommer oss ombord i Silk Airs fly i tide, dette er som nevnt SAS-standard på fly. Men her får vi mat og drikke så mye vi vil. Det er jo litt rart at man har valgt å reparere en løs del med tape, men det ser ut til å være en plastdings i taket som var løs bare. Og tapen var gjennomsiktig, og nesten usynlig.




Vi har nå litt over ti timer til flyet går, så vi stikker en tur inn til Singapore sentrum, det er kjempelett. Bare husk pass og boardingkort!
Vel tilbake fra byturen er det bare å hente bagasjen fra oppbevaringen og finne gaten.Vi tar skytrain til riktig terminal og finner vår gate. I Singapore er det sikkerhetssjekk på hver gate, før man kommer inn på et eget venterom. Innenfor sperringen er det ingenting, så man bør gjøre unna alt som trengs før man går inn... Tyra sover litt bak benken, inntil veggen mens vi andre leser litt eller ser på folk.

Moskva

Vi får de samme plassene som på nedturen, Kari er heldig for hun får et ledig sette ved siden av seg. Vi sover bedre denne gangen, og mat og film får tiden unna. Litt mindre turbulens er det også. Men flyet vårt mellomlander i Moskva! Det hadde ikke vi fått med oss da vi valgte flyrute. Og enda verre, vi må ut av flyet med alt pikkpakk. Og derfor må vi jo gjennom en ny sikkerhetskontroll, med køer og sendrektig byråkrati. Ikke mindre enn fire ganger blir passet gransket før vi får komme tilbake til gaten vi kom inn fra. Så inn igjen til de samme plassene... Dusteopplegg.
Men vi får enda mer mat og drikke og rekker å se en film til før vi er fremme på Arlanda.
Her ser vi oss om litt før vi tar en liten Fika. Siste flytur er på 55 minutter, det er så kort at vi ikke merker det en gang. Eller er vi bare skikkelig trøtte?
Fremme i Drammen er det deilig sommervær så vi bestemmer oss for å gå hjem, selv med all bagasjen. Døgnet er helt snudd, så ingen klarer å være våkne lenger enn til kl. 19. Da har vi holdt ut ekstra lenge!
Det blir noen tidlige morgener de neste dagene, så vi får lange fine dager med ferie hjemme! Det er deilig det også!





onsdag 6. september 2017

Livet på hotellet, Senggigi Beach resort Lombok



Første dagen sover vi tungt alle sammen til alarmen går 11 timer senere og vi rusler avgårde til frokost, vi rekker det akkurat før det stenger.
Frokostmulighetene er enorme her, det er så mye å velge i! Jeg har aldri sett egen softismaskin eller popcorn til frokost! Egen omelettkokk har de og en som kun lager crepes. Og så har de veldig mye lokal mat, men den er jo varm. Og det frister ikke mye akkurat nå med ris og nudler etc. Vi prøver en crepe med eget pålegg og går mot bordet. Maud huker seg plutselig sammen og vil vite hvor do er, pappaen kikker rundt og tar fire skritt for å finne dette fort da høres ett klask og der ligger Maud på gulvet, besvimt.
Fullt kaos, 8-10 ansatte styrter til, jeg presser meg frem til henne og vi får satt henne i en stol. En sykepleier blant gjestene er fremme kjapt også, og alle snakker og ordner. Maud husker ingenting og synes dette er kleint.
Sukkervann drikkes og vi sjekker for skader her og der men ser ingen. Vi spiser litt frokost og så kommer hotellsykepleieren og måler blodtrykket til 80/60. Ikke rart hun gikk i bakken.
Det blir hvile på rommet i dag, noe som var planen uansett, men ikke så bokstavelig kanskje. Men etter en time hovner den ene hånden opp og det blir veldig vondt og trist. Ny undersøkelse som gjør vondt, men vi får beskjed om at det ikke er brudd. Smertestillende spises og smøres, mer is på hånden og pappaen blir på rommet mens jenta sovner. De andre rusler rundt på hotellet og blir kjent. Vi prøver room-service for første gang, og får oss litt lunch før det soves mer.
Det er egentlig flaks at det ikke blir mer skade av å falle på et flisgulv, enn en vond hånd. Tenker med gru på hva som kunne ha skjedd med tenner etc...
AU!
Til kvelden er smertene såpass mye mindre at vi går på en restaurant på hotellet for middag.
Det er indonesisk aften med lokal mat og live underholdning med musikk og dans på den ene av tre restaurantene så vi går dit og får kjempegod og mye mat. Kulturen vi får presentert er interessant i 30 minutter, ikke 90. De spiller samme musikk nesten hele tiden, bare dansingen skifter. Det blir ganske ensformig etter hvert.



Neste dag våkner vi helt i ørska igjen, litt sent men vi rekker frokost i dag også. Etterpå sovner Maud på senga mens vi andre gjør oss klare for stranddag. Det er ikke greit å ha smerter og være utslitt etter en lang tur. Vi venter litt før vi går ut og finner solsenger i skyggen, det er greit å starte ferien ekstra rolig denne gangen. Vi bader i bassenget og i havet, og det er litt uvant at havet er varmest. Men det er også mest urolig. Det er en del bølger her, og man ser ikke bunnen fordi det virvles opp så mye sand. Bunnen er også litt ruglete så det er litt vanskelig å gå her. Men det er jo bare å legge på svøm så slipper man jo å tråkke på noe som helst.






På kvelden drar Maud og Kari på spa, de har det deilig og fredelig mens Tyra og Knut spiller sjakk i hagen og kikker oss litt rundt på området. Neste kveld er det Tyra og Kari som får en deilig massasje sammen. Knut får også en runde med massasje og refleksologibehandling, som er en litt hardhendt fotbehandling.




Livet ved bassenget er behagelig, det er ikke så trangt eller livlig at det blir slitsomt, og man har servitører tilgjengelig hele tiden ved hjelp av en radioknapp. Vi prøver alle alkoholfrie drinker og ekte kokosnøtt. En litt umoden kokosnøtt har klart vann som smaker litt melonaktig. Her kan man også få servert pizza etc. Deilig å være litt luksusdyr noen dager.



Pool bar
Andre dager legger vi oss litt lenger unna, og da er vi helt i fred. Det er veldig deilig å bare høre bølger og vind, og kunne snu på solsengene som man vil, uten at man kommer for nærme noen andre. Og her er det ingen som røyker heller!!

Stranden er ganske lang, og det er bare den ene enden som er hotellet sin. Går vi forbi vakten kommer vi til strandselgere og så tre restauranter på rekke. Videre bortover ligger det flere båter trukket opp på sanden. Videre er de lokale innbyggerne som bader og sitter i skyggen. Det er masse barn som løper rundt og er lykkelige i varmen. Hei Turist roper de og ler. Så kommer vi til en fergeterminal, der båten til Gili-øyene kommer inn. Vi går forbi denne og det er mer lokal strand før det neste hotellet kommer. De har ikke sperret av stranden helt ned til vannet, så her kan man gå forbi hotell og restaurant så man kommer nærme revet som skjermer stranden. Her er det noen som surfer når bølgene er på sitt største, men noen ganger er det for lavt vann og da blir det enda mer bråk/brøl herfra.



Etter veldig vindfulle dager er det ekstra mye søppel i vannet. Da kommer det noen folk med store hover og samler inn søppel. Noen dager raker de stranden også. Alt skal være pent og rent på dette hotellet...

En natt går brannalarmen på jentenes rom, og da går alarmen på begge rommene. Det er ikke så deilig å bli bråvekket sånn, selv om klokken nærmet seg 06. Vi ramlet ut av rommet og trodde hele hotellet var på beina, men det var bare vi som stakk ut hodet. Det kom to karer kjapt til oss, og demonterte røykvarsleren. Det var blitt kondens i den, så det var heldigvis falsk alarm.

En dag blir en bit av stranden sperret av, for i dag skal de felle noen palmer. Dette gjøres ved at en kar klatrer opp i palmen og tar et tau rundt stammen og bak ryggen. Så hakker han i vei med en machete. Dette gjør han ca hver andre meter nedover helt til palmen er nede. Ganske facinerende.



Etter noen dager på hotellet ble vi nysgjerrige på verden utenfor, så vi tok en tur ut og så på landsbyen. Det er bare en gate og her går trafikken kjapt, men det er fortau. Man må bare huske på at bilene kjører på feil side av gaten... Det er litt slitt og halvveis stort sett over alt, men folk er blide og hyggelige. Vi finner en markedsplass med diverse boder, og her er det aktivt salg med litt roping og sånn. De har stort sett ordentlige ting her så det er greit å kikke rundt, og det er ikke dårlig stemning om man rusler rundt uten å handle. Man kommer langt med vanlig høflighet og et smil. Kari kjøper tre armbånd til jentene etter å ha testet prutingen her. De har litt å gå på. Men for å kjøpe trenger man penger, og da må vi i en minibank. Selger ønsker å kjøre oss bort til en, men vi vil gå. Han tenker vel at vi forsvinner for alltid, og blir veldig blid da vi kommer tilbake en halvtime etterpå.


Det er litt uvant pengenivå her, 100 000 raringer er 60 kroner. Så priser oppgis gjerne som 100 når de mener 100 000.
Jeg tok ut en million i minibanken, og det var maksbeløpet man kunne ta ut. Det ble en tykk bunke som holdt hele ferien. Alle restauranter i området tar kort, og på hotellet skriver man alt man kjøper på rommet og så betaler man ved utsjekkingen. I byene er det flere minibanker, men ellers er det ingen. Så man må ha med seg kontanter på tur, for det er stadig noe som koster penger.

Buss

Alltid plass til en til...

På vei hjem igjen la vi merke til noen ramper langs veien, og de brukes til kollektivtransport. Enten lasteplan eller bittesmå biler med plass til 6-7 personer bakpå. Alle andre kjører jo scooter eller moped.


Det blir litt kjedelig å spise på hotellet hver dag, så det er fint å variere litt med å gå på restaurantene i nærområdet. Det er også mye billigere! Vi prøver middag på Lotus Bayview som er en av restaurantene på stranden. Maten er god, og de har steinovnstekt pizza, i tillegg til lokale retter.
Etterpå slappet av i strandbaren på hotellet med drinker og en dyktig gitarmann underholdt. Deilig temperatur selv om det er mørkt, man må bare huske å bruke myggmiddel. Knut fikk fire stikk på hele ferien, så det er ikke MYE mygg her, det er bare det at de kan ha kjedelig smitte.


Vi spiste middag på Asmara restaurant en annen kveld, her har de lokal mat i tillegg til litt internasjonale retter. Også litt tysk mat! Det skyldes nok den ene tyske deleieren. :)
Det blir kjapt veldig mørkt ute på kvelden, så barna var litt redde for å gå ute i trafikken. Det gikk helt fint, og vi hadde med oss lommelykter hvis det skulle bli HELT mørkt. Og så syntes vi jo veldig godt da. Det var god mat og ganske hyggelig å sitte her. Grillet banan til dessert var godt!



Det er enda en restaurant på stranden, så en kveld spiste vi middag på Spice restaurant. De har en del bord inne, men vi ønsket å sitte på stranden. Men vårt bord sto på skrå i sanden, det var litt rart å sitte sånn. Maten var litt kjedelig her, men desserten var god! Lemon Tarte er godt!


Etter besøket på Spice blir Knut dårlig i magen, og blir på rommet hele neste dag. Det blir mye lesing og tedrikking. Frokostpersonalet får med seg tilstanden og sender en ansatt til rommet med loff og baguette, for det er jo lett fordøyelig. Det er tett trafikk på do, men til kvelden er han såpass tømt at det går an å spise litt middag.
Så blir Tyra sliten, det er kanskje litt lite drikke i varmen? Hvert fall blir hun innendørs en dag hun også, men hun sover og slapper av i fred, så blir hun seg selv igjen til kvelden hun også. Det er ikke bare bare å ha ferie med andre ord.


Kaffe er ikke bare kaffe altså. Vi savner litt baristakunnskap og finner en superb kaffebar rett over gaten for hotellet! Gula Gila har skikkelig god kaffe, og nydelig bakverk. Og spennende smoothies. Stedet er egentlig verd et besøk i seg selv.



tirsdag 29. august 2017

Singapore, et kjapt besøk på veien hjem

Med ti timers venting på neste fly, så bør man finne på noe i stedet for å sitte å se ut i luften på flyplassen. Nå er dette en svær flyplass men det er også veldig mange andre mennesker her, så det er ikke alltid lett å finne seg et sted å sitte ned. Hvertfall ikke et hyggelig sted.




Vi setter vi fra oss bagasjen hos en oppbevaringsdame og prøver oss på den gratis guidebussturen som det reklameres for, en 2 timers busstur i byen så man får sett seg om. Den er opptatt 5 timer fremover så det utgår. Vi fyller ut et imigrasjonsskjema og viser passet, og vipps er vi ute i den store verden. Vi ordner oss litt lokal valuta ved å veksle inn 100 USD som vi hadde med til visum-betalingen som ikke ble noe av. Så kjøper vi litt mat på veien og togbilletter inn til sentrum. Vi vil besøke Marina bay og se litt skikkelig by.
Vi rekker akkurat å kjøpe billetter på automat før toget står der, men går det riktig vei? Er det DET toget vi skal ha? Vi undres over disse tingene noen minutter så toget går sin vei, men så kommer samme linje om igjen. Det er maks fem minutters ventetid, så man trenger ikke løpe for å rekker toget. Vi spiser bollen vår vel inne på metroen, men plutselig ser Maud et skilt som sier at spising er forbudt. 3000 kroner i bot pr pers, maten forsvinner ned i posen igjen og vi håper vi kommer helskinnet unna. Skikkelig vikinger vi altså.
Vi klarer å bytte tog to ganger og kommer frem dit vi skal, det er god informasjon og greit skiltet hele veien.

Jernbanestasjonen med tegninger


På veien vår hit har vi vært igjennom to kjøpesenter, for ute er det så varmt! Og luftfuktigheten er voldsom. Så ute er vi kokt hummer, og inne er vi frosne reker.
Siden vi ikke helt hvor vi skal blir vi gående litt på måfå, og det takler Tyra veldig dårlig. Hun liker å ha et mål, og liker ikke at det er veldig varmt. Vi ser litt på et kart vi finner og så ser vi et stort pariserhjul! Verdens nest største faktisk.
Etter litt trasking er vi fremme ved elven, og her er det mer spennende ting å se på. Pariserhjulet, kult hotell, fin elvepromenade og en skikkelig skyline kan beundres. Masse folk er det også. Men vi begynner å bli veldig sultne så vi kikker et sted å sette oss ned. Men det er noe feil på alle restauranter rundt her! Et sikkert tegn på at vi har ventet for lenge med å spise... Og nå har faktisk en del steder tatt siesta! De stenger noen timer midt på dagen, før de åpner kl. 18 igjen.



Til slutt finner vi et fint hotell med en restaurant, men den er stengt den også! En hotellmann ser våre lange ansikter og jogger bort til oss, drar oss med bort til en restaurantsjef og ordner bord og mat, selv om det er stengt! Deilig! Det er luksus med luksus!
Hotellet heter The Fullerton Hotel og er et luksushotell i en gammel postbygning. Barna vil bo her "neste gang" vi er her i byen. Jaja. Vi kan jo drømme.
Vi velger oss noen salater og sandwicher, og koser oss med disse frem til desserten. Alt er veldig godt og stedet er flott! Restauranten åpner og det strømmer inn mennesker som skal spise middag fra den enorme buffeten som ble satt opp mens vi spiste. Her henger det hele dyr som parteres og tilberedes og alt ser så delikat ut!




Etterpå går vi en liten rundtur igjen, for nå er det mørkt og byen blir lyssatt. Masse mennesker er ute for å se og ta bilder, for nå er det deilig å gå ute. Det er ganske spektakulært å se byen slik, det blir litt New York-aktig.
Vi finner oss en taxi og kommer ut til flyplassen på halve tiden av togturen. Kjekt å vite!

mandag 14. august 2017

Turdag, jungel og fossefall på Lombok

Det er deilig på hotellet, men vi kan jo ikke bare sitte stille hver dag! Så vi snakker med reisearrangøren i lobbyen på hotellet og de tipser oss om ting å se og gjøre. Og så bestiller de sjåfør og ordner alt. Det blir sikkert bittelitt dyrere enn å bruke et firma på gaten, men nå får vi garantert en skikkelig bil og sjåfør, og det er jo verd en del det også.


Vi startet kl 9 med sjåfør fra hotellet og kjørte avgårde mot apeskogen som var blitt anbefalt. Det var ikke en egen skog men en rasteplass langs veien der det var en mengde små aper. Og noen andre norske... Litt rart å treffe på slikt inni jungelen langt borte.
Apene liker peanøtter som de forsyner seg pent av fra hånden. Tar du frem posen blir de veldig ivrige og litt uhøflig. Bananer er strekt frarådet for da kommer jungeldyret frem. Disse apene er bare søte og rusler rundt og får nøtter og leker litt. De kan også åpne vannflasker og drikke selv. Alfahannen passer på at alle får mat, og jommen får han seg litt han og... Apebabyer kan gå på kanten, men da holdes de i halen av mamma.



Vi kjører videre noen timer for å komme til jungelen nær fjellet, for her er det fossefall å se. Vi har et kjapt dostopp på veien, men det frister lite å bruke fasilitetene. Hull i gulvet som er godt brukt.
Vi kjører forbi folk og hus nesten hele veien, og det går opp for oss at det bor ca 4 millioner folk på denne øyen. De tar plass, for den er jo ikke så stor. Fasaden mot gaten inneholder ofte en butikk el. og så er det boliger bakover. Ofte veldig primitivt.



Det er først når stigningen opp mot fjellet starter at det blir mer landbruk og natur rundt oss. Rett før vi er fremme blir det by igjen for da er det turisme som gjelder igjen. Mange går tur til fossefall eller skal opp på toppen av fjellet. Det tar vanligvis 3 netter og 4 dager å komme opp og ned, selv om raskeste tur registrert er 14 timer!

Guiden vår Pathi

Vi får oss en guide som jeg mistenker hadde en egen prisliste for nordmenn, men pruting virker her også. Så vi kommer nesten ned på prisen hotellet antok. Pathi er en hyggelig ungdom som tar med vann og kjeks til oss, og så fyker han avgårde. Det er varmt i sånn regnskog /jungel. Vi roer ned tempoet for det er bratt både opp og ned. Etter er kvarter er vi ved første foss, og den er fin den. Vannet kommer ut av det grønne og faller ned som det skal. Her er det jammen meg også aper! Skulle tro de bodde i skogen.





Vi setter nesen mot neste foss som skal ligge 30 minutter unna, og vi går på stier og trapper og også i og over elver. Ved et stryk bestemmer Tyra seg for at det er nok så da blir Kari igjen med henne der og hviler. Vi andre krysser elven og klatrer i 10 minutter til før vi er fremme. Foss to er vakker. Sånn som på film og på bilder. Her kan man bade of dusje og visstnok gå bak fossen også. Luften er full av bittesmå dråper så man blir våt uten å bade også. Og briller er ikke ringen her... Kameralinsen liker heller ikke dette så godt, men vi prøver oss som fotografer lell. Også her treffer vi nordmenn, så vi er ikke alene om Lombok. Selv ikke midt i skævven.
På vei tilbake blir vi hjulpet over et stryk av seks 6-8 åringer som med stor iver holder hender og støtter turistene over. Vil man ta bilde av dem flekses det imaginære muskler og stor ståhei.





Vi har med en kjekspakke for å få oss litt sukker, og da vi er ved den første fossen skal vi ha en liten matbit før vi begynner å klatre oppover de bratte trappene på stien. Men da kommer det en apeflokk og vil ha kjeks! Og de liker IKKE å bli nektet mat. Så det blir en del ståhei med roping og kasting av løv etc, før vi rømmer oppover stien hundre meter og tar oss en rast. Med kjeks.
Vel ute av parken finner vi ikke sjåføren vår, for han har lagt seg for å sove! Han blir funnet og vekket og vi ønsker oss hjemover. Men det var ikke i planen til guiden, for han vil vise oss en autentisk landsby på veien. Så det bærer dit, og han blir med inn og forteller og forklarer om bygninger og mennesker. Ganske lærerrikt og interessant. Selv om det er litt pinlig å se på folk som bor der når guiden prater i vei om dem.




Så kjører vi hjemover igjen, og stopper innom verdens ekleste do, for Maud tisser nesten på seg.
Vi stopper for å ta noen bilder på guidens oppfordring, og ser landsbyer fare forbi. 
Når vi nærmer oss hotellet vårt, ser vi at det er noen andre hoteller i området også, noen er eldre og noen er nedlagt og klar for ombygging eller en ny start. Håper de finner noen som vil satse her, for det er vakkert og rolig her!