Livet på hotellet, Senggigi Beach resort Lombok

Første dagen sover vi tungt alle sammen til alarmen går 11 timer senere og vi rusler avgårde til frokost, vi rekker det akkurat før det stenger.
Frokostmulighetene er enorme her, det er så mye å velge i! Jeg har aldri sett egen softismaskin eller popcorn til frokost! Egen omelettkokk har de og en som kun lager crepes. Og så har de veldig mye lokal mat, men den er jo varm. Og det frister ikke mye akkurat nå med ris og nudler etc. Vi prøver en crepe med eget pålegg og går mot bordet. Maud huker seg plutselig sammen og vil vite hvor do er, pappaen kikker rundt og tar fire skritt for å finne dette fort da høres ett klask og der ligger Maud på gulvet, besvimt.
Fullt kaos, 8-10 ansatte styrter til, jeg presser meg frem til henne og vi får satt henne i en stol. En sykepleier blant gjestene er fremme kjapt også, og alle snakker og ordner. Maud husker ingenting og synes dette er kleint.
Sukkervann drikkes og vi sjekker for skader her og der men ser ingen. Vi spiser litt frokost og så kommer hotellsykepleieren og måler blodtrykket til 80/60. Ikke rart hun gikk i bakken.
Det blir hvile på rommet i dag, noe som var planen uansett, men ikke så bokstavelig kanskje. Men etter en time hovner den ene hånden opp og det blir veldig vondt og trist. Ny undersøkelse som gjør vondt, men vi får beskjed om at det ikke er brudd. Smertestillende spises og smøres, mer is på hånden og pappaen blir på rommet mens jenta sovner. De andre rusler rundt på hotellet og blir kjent. Vi prøver room-service for første gang, og får oss litt lunch før det soves mer.
Det er egentlig flaks at det ikke blir mer skade av å falle på et flisgulv, enn en vond hånd. Tenker med gru på hva som kunne ha skjedd med tenner etc...

AU!

Til kvelden er smertene såpass mye mindre at vi går på en restaurant på hotellet for middag.
Det er indonesisk aften med lokal mat og live underholdning med musikk og dans på den ene av tre restaurantene så vi går dit og får kjempegod og mye mat. Kulturen vi får presentert er interessant i 30 minutter, ikke 90. De spiller samme musikk nesten hele tiden, bare dansingen skifter. Det blir ganske ensformig etter hvert.

Neste dag våkner vi helt i ørska igjen, litt sent men vi rekker frokost i dag også. Etterpå sovner Maud på senga mens vi andre gjør oss klare for stranddag. Det er ikke greit å ha smerter og være utslitt etter en lang tur. Vi venter litt før vi går ut og finner solsenger i skyggen, det er greit å starte ferien ekstra rolig denne gangen. Vi bader i bassenget og i havet, og det er litt uvant at havet er varmest. Men det er også mest urolig. Det er en del bølger her, og man ser ikke bunnen fordi det virvles opp så mye sand. Bunnen er også litt ruglete så det er litt vanskelig å gå her. Men det er jo bare å legge på svøm så slipper man jo å tråkke på noe som helst.

På kvelden drar Maud og Kari på spa, de har det deilig og fredelig mens Tyra og Knut spiller sjakk i hagen og kikker oss litt rundt på området. Neste kveld er det Tyra og Kari som får en deilig massasje sammen. Knut får også en runde med massasje og refleksologibehandling, som er en litt hardhendt fotbehandling.

Livet ved bassenget er behagelig, det er ikke så trangt eller livlig at det blir slitsomt, og man har servitører tilgjengelig hele tiden ved hjelp av en radioknapp. Vi prøver alle alkoholfrie drinker og ekte kokosnøtt. En litt umoden kokosnøtt har klart vann som smaker litt melonaktig. Her kan man også få servert pizza etc. Deilig å være litt luksusdyr noen dager.

Pool bar

Andre dager legger vi oss litt lenger unna, og da er vi helt i fred. Det er veldig deilig å bare høre bølger og vind, og kunne snu på solsengene som man vil, uten at man kommer for nærme noen andre. Og her er det ingen som røyker heller!!

Stranden er ganske lang, og det er bare den ene enden som er hotellet sin. Går vi forbi vakten kommer vi til strandselgere og så tre restauranter på rekke. Videre bortover ligger det flere båter trukket opp på sanden. Videre er de lokale innbyggerne som bader og sitter i skyggen. Det er masse barn som løper rundt og er lykkelige i varmen. Hei Turist roper de og ler. Så kommer vi til en fergeterminal, der båten til Gili-øyene kommer inn. Vi går forbi denne og det er mer lokal strand før det neste hotellet kommer. De har ikke sperret av stranden helt ned til vannet, så her kan man gå forbi hotell og restaurant så man kommer nærme revet som skjermer stranden. Her er det noen som surfer når bølgene er på sitt største, men noen ganger er det for lavt vann og da blir det enda mer bråk/brøl herfra.

Etter veldig vindfulle dager er det ekstra mye søppel i vannet. Da kommer det noen folk med store hover og samler inn søppel. Noen dager raker de stranden også. Alt skal være pent og rent på dette hotellet...

En natt går brannalarmen på jentenes rom, og da går alarmen på begge rommene. Det er ikke så deilig å bli bråvekket sånn, selv om klokken nærmet seg 06. Vi ramlet ut av rommet og trodde hele hotellet var på beina, men det var bare vi som stakk ut hodet. Det kom to karer kjapt til oss, og demonterte røykvarsleren. Det var blitt kondens i den, så det var heldigvis falsk alarm.

En dag blir en bit av stranden sperret av, for i dag skal de felle noen palmer. Dette gjøres ved at en kar klatrer opp i palmen og tar et tau rundt stammen og bak ryggen. Så hakker han i vei med en machete. Dette gjør han ca hver andre meter nedover helt til palmen er nede. Ganske facinerende.

Etter noen dager på hotellet ble vi nysgjerrige på verden utenfor, så vi tok en tur ut og så på landsbyen. Det er bare en gate og her går trafikken kjapt, men det er fortau. Man må bare huske på at bilene kjører på feil side av gaten... Det er litt slitt og halvveis stort sett over alt, men folk er blide og hyggelige. Vi finner en markedsplass med diverse boder, og her er det aktivt salg med litt roping og sånn. De har stort sett ordentlige ting her så det er greit å kikke rundt, og det er ikke dårlig stemning om man rusler rundt uten å handle. Man kommer langt med vanlig høflighet og et smil. Kari kjøper tre armbånd til jentene etter å ha testet prutingen her. De har litt å gå på. Men for å kjøpe trenger man penger, og da må vi i en minibank. Selger ønsker å kjøre oss bort til en, men vi vil gå. Han tenker vel at vi forsvinner for alltid, og blir veldig blid da vi kommer tilbake en halvtime etterpå.

Det er litt uvant pengenivå her, 100 000 raringer er 60 kroner. Så priser oppgis gjerne som 100 når de mener 100 000.

Jeg tok ut en million i minibanken, og det var maksbeløpet man kunne ta ut. Det ble en tykk bunke som holdt hele ferien. Alle restauranter i området tar kort, og på hotellet skriver man alt man kjøper på rommet og så betaler man ved utsjekkingen. I byene er det flere minibanker, men ellers er det ingen. Så man må ha med seg kontanter på tur, for det er stadig noe som koster penger.

Buss

Alltid plass til en til...

På vei hjem igjen la vi merke til noen ramper langs veien, og de brukes til kollektivtransport. Enten lasteplan eller bittesmå biler med plass til 6-7 personer bakpå. Alle andre kjører jo scooter eller moped.

Det blir litt kjedelig å spise på hotellet hver dag, så det er fint å variere litt med å gå på restaurantene i nærområdet. Det er også mye billigere! Vi prøver middag på Lotus Bayview som er en av restaurantene på stranden. Maten er god, og de har steinovnstekt pizza, i tillegg til lokale retter.
Etterpå slappet av i strandbaren på hotellet med drinker og en dyktig gitarmann underholdt. Deilig temperatur selv om det er mørkt, man må bare huske å bruke myggmiddel. Knut fikk fire stikk på hele ferien, så det er ikke MYE mygg her, det er bare det at de kan ha kjedelig smitte.

Vi spiste middag på Asmara restaurant en annen kveld, her har de lokal mat i tillegg til litt internasjonale retter. Også litt tysk mat! Det skyldes nok den ene tyske deleieren. :)
Det blir kjapt veldig mørkt ute på kvelden, så barna var litt redde for å gå ute i trafikken. Det gikk helt fint, og vi hadde med oss lommelykter hvis det skulle bli HELT mørkt. Og så syntes vi jo veldig godt da. Det var god mat og ganske hyggelig å sitte her. Grillet banan til dessert var godt!

Det er enda en restaurant på stranden, så en kveld spiste vi middag på Spice restaurant. De har en del bord inne, men vi ønsket å sitte på stranden. Men vårt bord sto på skrå i sanden, det var litt rart å sitte sånn. Maten var litt kjedelig her, men desserten var god! Lemon Tarte er godt!

Etter besøket på Spice blir Knut dårlig i magen, og blir på rommet hele neste dag. Det blir mye lesing og tedrikking. Frokostpersonalet får med seg tilstanden og sender en ansatt til rommet med loff og baguette, for det er jo lett fordøyelig. Det er tett trafikk på do, men til kvelden er han såpass tømt at det går an å spise litt middag.
Så blir Tyra sliten, det er kanskje litt lite drikke i varmen? Hvert fall blir hun innendørs en dag hun også, men hun sover og slapper av i fred, så blir hun seg selv igjen til kvelden hun også. Det er ikke bare bare å ha ferie med andre ord.

Kaffe er ikke bare kaffe altså. Vi savner litt baristakunnskap og finner en superb kaffebar rett over gaten for hotellet! Gula Gila har skikkelig god kaffe, og nydelig bakverk. Og spennende smoothies. Stedet er egentlig verd et besøk i seg selv.