Vi kler på oss fjellturutstyret med nye fjellstøvler og ser opp på himmelen og lurer på om vi skal dra opp i høyden eller bare gå i skogkanten. Vi starter rolig på stier i området siden vi ikke kan se slutten på heisen oppe i skyene, men etter en times tid i skogen som like godt kunne vært hjemme, lysner det litt på himmelen og vi går bort og tar skiheisen oppover. Jeg slår til på med en returbillett også siden vi allerede har gått litt, og det takker knærne våre oss for til kvelden. De to euroene ekstra for å komme ned igjen utgjør ikke så mye av totalen på ca 50 for alle fire.
Å kjøre skiheis om sommeren er ikke noe vi har gjort før, men det er deilig å sveve avgårde i skogen og hør på fuglesang og skogens ro.
Vi kommer opp på et platå på 1840 moh. med serveringssteder, do og utsikt. Herfra går det stier bortover, nedover og oppover. Vi går inn for å se om de har noen forfriskninger, og finner en stor meny som frister såpass at vi slår til med en ordentlig lunsj. Gulasj med dumplinger smaker fortreffelig og vi er så fulle av ny energi at vi tar oppoverstien. Det går en sti rett opp til en topp på 2117 moh. som ser fin ut og vi lar minstefrøken sette farten og pauseintervallene. Stien blir mer en trapp etter hvert, naturlig laget av fjell og stein, og den tar oss raskt oppover. Vi bruker en drøy time opp og ser oss rundt i vinden. Vi er over de laveste skyene og ser dem svusje opp langs fjellet. Kari passer på at ingen går nærme noen kanter...
Det går fortere ned igjen heldigvis, og det er ekstra spennende å kjøre heis nedover. Man ser liksom så langt da. Vi husker å pante heiskortene i en automat og går hjem til hotellet. Det er deilig å ta av seg støvlene og enda deiligere i spa-avdelingen etterpå. Vi prøver eukalyptusbadstue, Dr. Kneips bad, kaldkulp og boblebad før vi legger oss på schvung-senger og nesten sovner.
Etterpå er det tid for en ekstra hårvask i sittedusjen på rommet. Mye rart i verden altså.
Restauranten på vårt hotell er helt grei, men litt kjedelig. Nabohotellet har visstnok en fantastisk restaurant så vi bestemmer oss for å prøve den i kveld. Vi pynter oss litt ekstra og går ut i tåka som har seget ned fra fjellet, heldigvis kommer den nå og ikke mens vi var ute på tur.
Vi kommer inn på Grand Hotel Kempinski High Tatras sin enorme lobby med uniformerte vakter og resepsjonister som viser vei til restauranten i andre etasje. Vi sjekker menyen og ser at det ikke er umulig dyrt og blir ført inn i en enorm spisesal som sikkert har åtte meter takhøyde, en enorm peis i full fyr, 20 bord og like mange ansatte som piler rundt. Det er noen enorme blomsteroppsatser rundt omkring og vi lurer på hva vi kan sammenligne dette med, uten å finne noe i Norge som passer. Kanskje slik Holmenkollen Park en gang var?
Vi bestiller hovedrett og alkoholfri drikke av en kelner, men må vente på vinkelneren for å få vinlisten. Etter hvert kommer det en bok på bordet som viser seg å være vinlisten. Den er på over 50 sider og har priser som hjemme. Bare at det er euro da. Jeg leste ikke hele så nøye, men så noen til 3000 euro pr flaske. Vi fikk anbefalt husets fra Slovakia og den var nydelig!! Så fikk vi en liten appetittvekker med geitost og rabarbra som ikke smakte så mye, før maten vår kom. Du verden! Vi burde ha tatt bilder og sendt hjem... Dette var kunstverk og det smakte veldig bra også. Ute lynte det jevnlig og det pøste ned regn mens tåken drev forbi. Deilig å kjenne peisvarme og peislukt i bakgrunnen fra den enorme peisen.
Det er tid for dessert og Kari velger Crêpes suzette og den blir tilbredt ved bordet i full fyr og stor jubel. Vi får også en lokal likør til, som er laget av honning og en urterot som bare vokser her oppe. Vi stavrer tilbake til vårt hotell og stuper i seng.
Det blir ikke helt enkelt å sovne, for været slår til i kveld også, og det lyner så tett at det er stort sett lyst ute hele tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar